Beregn ekstra god tid om du skal ut å fly i dag

Flybussene er overfylte, og Gardermoen har for få folk i sikkerhetskontrollen.

Med mange tilreisende Bruce Springsteen-fans på vei hjem, og horder av nordmenn på vei ut i sommerferie er trykket inn mot Gardermoen stort. Selv om gårsdagen tradisjonelt er en større utfartsdag enn i dag, bes reisende likevel om å beregne god tid.

Oslo lufthavn Gardermoen ber passasjerene komme ekstra tidlig, fordi de forventer en del kø i sikkerhetskontrollen i dag.

- Dette skyldes at vi har noe frafall i sikkerhetskontrollen på grunn av sykdom, sier vakthavende direktør Marit Kjær.

- Hvor mye ekstra tid bør man beregne?

- Det er litt vanskelig å si, foreløpig går det greit med rundt syv minutters ventetid.

Mangelen på flygeledere har denne sommeren ført til flere forsinkelser, men dette skaper ikke store problemer for flytrafikken søndag, opplyser Kjær.

- Ekstremt mange passasjerer

I tillegg til mulig kø inn gjennom selve sikkerhetskontrollen på flyplassen er det mange som sliter med å komme seg til Gardermoen. Lesere forteller aftenposten.no at de har ventet i opp mot 45 minutter for å komme på en flybuss.

Det omfattende anleggsarbeidet på Oslo S gjør at man i perioden 26. juni til 6. august må ta buss til Lillestrøm og toget videre derfra.  Dette gjør at 20 til 30 prosent færre passasjerer enn ved normal drift velger togløsningen, selv om prisene er satt ned.

Flybussen har doblet antall avganger, men sliter likevel med å få transportert alle som vil til Gardermoen søndag.

- Normalt sett har vi avgang fra Oslo sentrum hvert 20.minutt, og dette har vi doblet og i tillegg satt inn de ekstrabussene vi har tilgjengelig. Vi har også satt inn ekstra lastevakter både i Oslo og på Gardermoen, så vi gjør så godt vi kan, sier trafikkleder i SAS Flybuss Harald Nyborg.

- Det er ekstremt mange passasjerer, så vi har rett og slett ikke mulighet til å få med alle når det er så mye mennesker. Vi har ikke sjans, selv om vi kjører som noen strikkballer frem og tilbake, sier Nyborg.

- Er i ferd med å bedre seg

Hans oppfordring er at folk beregner ekstra god tid, og heller sikter seg inn mot en buss eller to tidligere enn nødvendig. Flybussen opererer ikke med en formell reisegaranti, men sier de vil vurdere eventuelle klager individuelt dersom det kommer.

- Det er en vanskelig kabal å få til å gå opp, men det er i ferd med å bedre seg nå, sier Nyborg.

På grunn av det endrede togtillbudet velger spesielt mange å ta bilen til flyplassen i sommer, og svært mange av EuroParks totalt 20 000 parkeringsplasser er opptatt. Også de mange mindre selskapene i området rundt er fulle, og må avvise bilister. Flere har måttet avvise bilister fordi de ikke har plass, og mange må sirkle lenge for å finne en ledig plass.

Hentet fra: aftenposten.no

Svein Solum

- Jeg husker latteren og hennes vakre smil

STORESØSTER: Sharidyn var den eldste i en søskenflokk på tre. De to yngstejentene i familien satte stor pris på søsteren sin. FOTO: BENJAMIN A. WARD / DAGBLADET

Sharidyn Meegan Ngahiwi Svebakk-Bøhn ble terrorens yngste offer.

(Dagbladet): Denne uka feiret Vanessa Svebakk det som skulle vært datterens 15-års dag.

- Fødselsdagen hennes 17.juli, da Sharidyn skulle fylt 15 år, var den første gangen jeg virkelig følte en dyp, dyp sorg som nærmest kan beskrives som paralyserende, sier Vanessa Svebakk.

Den dagen ble datterens gravstein reist på Bragernes kirkegård i Drammen.

- Tirsdagen var en tung dag. Jeg gråt mesteparten av tida, sier Svebakk.

Datteren Sharidyn – eller Sissi, som hun ble kalt — fylte 14 år fem dager før hun ble drept på Utøya. Søndag 17.juli 2011 feiret Sharidyn 14-årsdagen sin hjemme i Drammen sammen med mamma Vanessa Svebakk, pappa Odd Roger Bøhn og småsøstrene Savannah og Sydney (nå 8 og 3).

Gavene hun fikk til den siste fødselsdagen sin står fremdeles ubrukt på jenterommet.

- Vi har ikke orket å rydde bort noe ennå, alt står slik det var da hun reiste, sier Svebakk.

Bamseklemmer

Dagen etter bursdagsfeiringen i fjor, 18.juli, dro 14-åringen til AUF-leiren. Dette skulle bli hennes første sommerleir på Utøya.

På barnerommet lå det igjen en lapp som Sharidyn skrev kvelden før hun reiste. «Jeg kan seriøst ikke vente! Til i morgen».

Mamma Vanessa og de to yngste døtrene tok farvel med Sharidyn på Drammen togstasjon. Småjentene klamret seg til storesøster, de ville ikke at hun skulle dra. Det ble siste gangen moren og søstrene så henne.

- Jeg husker latteren og hennes vakre smil da vi kjørte til togstasjonen. Jeg husker bamseklemmene og det forventningsfulle smilet hun hadde da vi gikk fra henne, sier Vanessa Svebakk.

Livsglad og omsorgsfull

Tomrommet etter eldstedatteren og storesøsteren har vært vanskelig å bære for både store og små.

- Den yngste datteren vår var bare 18 måneder da Sharidyn døde. Midt oppe i all sorgen og fortvilelsen skulle hun ha flaske og bleieskift og den oppmerksomheten en baby forventer å få. I tillegg hadde vi en sjuåring som forsto at søsteren var død. Hun har måttet ta på seg storesøsterrollen under tvang og har båret sin egen sorg. Jeg er veldig stolt av henne for dette, sier Vanessa Svebakk.

Hun beskriver Sharidyn som en livsglad og varm jente som brydde seg om medmenneskene sine. Ikke minst var hun en snill og omsorgsfull storesøster.

- Jeg kan stå og vaske opp og se unge jenter som min datter vanket sammen med, høre latteren deres og musikken fra Ipod-ene. Og selv om jeg er glad for å høre barnelatter, blir jeg samtidig jævlig misunnelig. Min datter er jo ikke der. Jeg vet at det er politisk ukorrekt å tenke på den måten, men slik er sorgen.

Vond start på året

Svebakk synes de har vært flinke til å se glede i all sorgen, mye takket være støtte fra familie og venner.

- Det er viktig å bære sorgen selv. Det er ingen jeg kan dele den med, og det er til tider en byrde. Det finnes ingen fasit i sorg, man må ta den tida man trenger. Heldigvis har jeg en fantastisk mann. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort uten ham. Min sorg tar opp mer plass, og til tider har jeg nok ikke vært flink til å se hans sorg. Men jeg skal love at han har sett min, sier hun.

Høytidene har vært en ekstra påkjenning. Da har savnet etter datteren vært ekstra stort.

- Den første julen taklet vi fint, men nyttår var tungt. Da gikk det opp for meg at vi gikk inn i et nytt år som Sharidyn ikke kom til å være en del av, sier Svebakk.

- Et sjokk

Den første tida etter Sharidyns død, trodde foreldrene hun hadde druknet. De var ikke klare for å få vite mer om hva som hadde skjedd. Utover høsten i fjor ønsket de å få mer informasjon. Sannheten kom som et sjokk.

- Det var en uvirkelig følelse. At noen kunne være så ondskapsfulle og henrette vår datter!

Sharidyn Meegan Ngahiwi Svebakk-Bøhn ble funnet ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien vest på Utøya, der hun hadde søkt tilflukt sammen med flere andre ungdommer.

Hun ble truffet av to av de mange skuddene Anders Behring Breivik avfyrte mot de unge AUF-erne som gjemte seg.

Etter hvert som foreldrene fikk et tydeligere bilde av hva som skjedde med Sharidyn, dukket det opp flere spørsmål.

- Hvorfor var det ingen åstedsbilder av vår datter? Hvorfor så ingen henne? Vi gikk gjennom alle politidokumenter og obduksjonsrapporten, uten å finne svar, sier Svebakk.

- De var helter

Siste gangen Svebakk hørte datterens stemme var klokka 17.26, da hun ringte sin mor etter først å ha kontaktet politiet. Tre minutter etterpå ble hun skutt og drept.

- Hun var bare 14 år, men i stedet for å prøve å redde sitt eget liv, ringte hun politiet. Jeg skulle gjerne sett noen skrive med stor skrift at de som døde 22.juli var helter. Soldater hedres jo som helter hvis de dør i krig. Vi sendte ikke barna våre i krig, men mange av dem var virkelig helter, sier hun.

På ettårsdagen for massedrapene ønsker Svebakk at datteren skal være i fokus. Hun bruker Facebook aktivt for å dele tankene sine med andre.

- Sorgen vår har vært offentlig fra dag én. Jeg forstår at folk er nysgjerrige, og derfor er det viktig for oss å dele sorgen med andre. Jo mer vi forteller om hvordan vi har det, desto færre spørsmål får vi.

Hentet fra: dagbladet.no

Svein Solum

- Det er som å stå inni i en foss

VANNFAST BIL:  Hittil har ti personer omkommet som følge av hustak som har rast sammen og elektriske sjokk som følge av ødelagte strømledninger. I tillegg har 80 000 mennesker stått værfaste på hovedflyplassen. Foto: REUTERS / Stringer / NTB Scanpix

Det verste regnværet på 60 år har hittil ført til ti døde og kaos i Beijing.

(Dagbladet): Kinas hovedstad Beijing ligger delvis under vann etter at det verste regnværet på 60 år har rammet byen.

Hittil har ti personer omkommet som følge av hustak som har rast sammen og elektriske sjokk som følge av ødelagte strømledninger. I tillegg har 80 000 mennesker stått værfaste på hovedflyplassen, ifølge BBC.

- Det er som å stå inni i en foss, sier den britiske studenten Tom Smith, som har studert i Kina i ett år, til BBC.

Rundt 14 500 personer er evakuert på grunn av jordras i utkanten av byen.

Enorme vannmengder

Ifølge statsmeteorologene i landet startet regnværet i går på ettermiddagen. Regnværet fortsatt utover kvelden og gjennom natta, noe som har ført til oversvømte veier, ødelagte hus og strømbrudd.

460 mm med regn har blitt registrert i et distriktet Fangshan i Beijing, det melder det statlige nyhetsbyrået Xinhua.

Ifølge RT står vannet en meter over bakken flere steder.

På de offesielle nettsidene til Beijing advares det mot at regnværet kan fortsette og eskalere til storm.

«Meteorologene sier at det fra juli til september er fare for flom, og det kan komme flere store stormer eller ekstremt vær», skriver Sky News.

- Jeg så en kvinne gå over veien. Plutselig hadde vannmassene dratt henne med seg 100 meter, sier en mann til BBC.

Også flere andre steder i Kina har folk omkommet på grunn av store nedbørsmengder. Fire personer omkom da lastebilen de satt i havnet i en elv i provinsen Shanxi nord i Kina, mens seks personer har mistet livet i et jordskred i Sichuan-provinsen i sør. Det er ventet mer regn både nordøst og sørvest i Kina, melder NTB.

Ifølge Sky News kom det en god ting ut av oversvømmelsene: Målingene som viser i hvilken grad det er forurensning i byen viste «perfekt» i dag tidlig.

Hentet fra: dagbladet.no

Svein Solum

I morgen skal Harald Føsker (68) drikke champagne og feire at han lever

MISTET TRYGGHETEN: Harald Føsker ble nesten blind i eksplosjonen i regjeringskvartalet. Line Benedikte Nersnæs fikk en treflis gjennom hodet. Begge mistet noe av tryggheten de følte på arbeidsplassen sin 22. juli i fjor. FOTO: BENJAMIN A. WARD / DAGBLADETMistet 80 prosent av synsevnen i eksplosjonen i regjeringskvartalet.

(Dagbladet): 68-åringen, som jobber i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling, satt i 5.etasje i Høyblokka da bomben gikk av 22.juli i fjor. Han ble nesten blind i eksplosjonen.

- En lege som opererte meg, syntes det var merkelig at øynene mine ikke ble sprengt siden jeg befant meg så nær eksplosjonen. Jeg var tross alt heldig, det kunne gått så mye verre, sier Føsker.

Under eksplosjonen løsnet ansiktet hans fra skallen, tennene ble slått ut og kjeven brakk. Han husker drønnet fra bomben og følelsen av å bli slått av full kraft i ansiktet med en spade da han fikk vinduet på kontoret mot seg.

- Jeg ble slått ut, og da jeg våknet hang jeg over restene av skrivebordet mitt. Jeg så ingenting, jeg var blind. Sjokket var nok så stort at jeg ikke kjente smerter. De kom først på sykehuset dagen etter, forteller Føsker.

En seier over Breivik

De første månedene etter at Føsker ble friskmeldt, jobbet han 40 prosent. Målet var å komme tilbake i 100 stilling innen ettårsdagen for terroranslagene.

- Det klarte jeg med god margin. 1.juli var jeg tilbake i full stilling. Det føles kjempemessig, som en seier — også over terroristen, sier Føsker, som i månedene etterpå har gjennomgått seks øyeoperasjoner.

Selv om han har mistet 80 prosent av synsevnen, gjør teknologiske løsninger det fullt mulig å gjennomføre jobben.

- Jeg ser uklart og kan ikke lese aviser eller dokumenter, men jeg kan forstørre alt på PC-en og få lest opp dokumenter på alle språk — så det fungerer veldig bra, sier han.

På jobb fra dag én

Line Benedikte Nersnæs (50) kjente verken smerte eller hørte lyder rett etter terrorangrepet. Uten å vite at hun hadde en 30 centimeter lang tresplint gjennom hodet, førte hun kollegene sine i Justisdepartementet fra 11.etasje ut av den utbombede Høyblokka. De kom seg ut gjennom et stort hull i veggen i første etasje.

- Idet jeg satte beinet på bakken ute, kjente jeg at jeg hadde noe som stakk ut av hodet, sier hun.

Fysisk slipper Nersnæs varige mén, selv om huden fremdeles er stiv der tresplinten ble skåret ut og såret sydd med 27 sting.

Det blodige bildet av henne gikk verden rundt i dagene etter terrorangrepet 22.juli i fjor.

- Det var nok verst for samboeren min som sto og så på røykskyen fra Høyblokka uten å vite om jeg var død eller levende. Jeg var tross alt en del av det, sier hun.

Selv om 50-åringen ble sykmeldt den første tida etter terroren, var hun tilbake på jobb fra første dag.

- Det var viktig for meg å prøve å normalisere hverdagen, spesielt siden arbeidsplassen vår ble rammet. Jobben er et sted mange tyr til når ting butter ellers i livet. Kontoret mitt pleide å være det tryggeste stedet i hele verden, sier hun.

I dag holder Justisdepartementet til i nye lokaler i Nydalen utenfor Oslo sentrum.

- Når man har hatt et kontor i mange år, blir det et privat sted. Et sted der barnetegninger og bilder av kjæresten setter preg på rommet, nesten som et hjem. Og når hjemmet ditt blir bombet, oppleves det som traumatisk for mange. Selv for dem som var utenlands på ferie, føltes det inntrengende, sier Harald Føsker.

Tryggheten forsvant

For mange av dem som jobbet i regjeringskvartalet forsvant den grunnleggende følelsen av trygghet den dagen Anders Behring Breivik utløste en bombe som tok åtte liv.

Tre ansatte i Justisdepartementet, der Føsker og Nersnæs jobber, ble drept i terroranslaget. I tillegg ble en sommervikar som jobbet i dokumentasjonssenteret drept på Utøya. Han hadde tatt en uke fri for å delta på AUFs sommerleir. Det ble skjebnesvangert.

- Jeg tenker mye på tilfeldighetenes bisarre lek. Noen gikk ut ti minutter før eksplosjonen og overlevde, andre var ikke like heldige, sier Føsker, som selv hadde sommerferie da bomben eksploderte.

Han var bare innom jobben for å hente noen dokumenter han trengte til et foredrag uka etter. Nersnæs hadde hatt fredagskaffe med kollegene i departementets politiavdeling og var tilbake på kontoret sitt.

- En kollega skulle ut og kjøpe mat, og dét gikk ikke bra. En annen kollega hadde kommet ned i resepsjonen, men kom på at han hadde glemt å vanne plantene på kontoret og snudde. Det reddet livet hans, sier hun.

Samholdet blant kollegene i Justisdepartementet har vært viktig det siste året.

- I begynnelsen var det mye klemming og berøring i Justisdepartementet. Særlig var det slik på det første allmøtet 23.juli. Mange av oss hadde sett hverandre tidligere på dagen 22.juli, men vi visste ikke hvem som hadde overlevd bomben. Litt sånn er det ennå, vi tar mye på hverandre. Samholdet hjelper oss, sier Line Benedikte Nersæs.

Hentet fra: dagbladet.no

Svein Solum

- Var bare en gjeng romlinger som ville lage fest

Ti år senere kommer det 35 000 på festivalen til Christoffer Rød.

Glad sjef: Christoffer Rød har vært sjef for suksessen Slottsfjellfestivalen i ti år. Foto: Anders Fjellberg/Dagbladet(Dagbladet): TØNSBERG: – Det var aldri planen at det skulle bli så stort. Da vi starta var vi bare en gjeng romlinger som ville lage fest, sier Christoffer Rød, festivalsjef i Slottsfjellfestivalen, til Dagbladet.

I år er det tiende gangen festivalen i Tønsberg går av stabelen. Den har vokst fra i underkant av 2000 besøkende i 2003, til en av landets største festivaler, med over 35 000 innom i løpet av tre dager i fjor.

Rød sier han har sett store endringer i festivalmarkedet i løpet av de ti årene.

- Økonomiske motiver bak Kollen

- Det har blitt en mye mer profesjonalisert bransje, og vi ser at den bedriftsøkonomiske tankegangen fra en del festivaler ute i Europa har begynt å gjøre seg gjeldende også her, sier han og viser til årets store festivalnyhet Kollenfestivalen.

- Når de legger flere titalls millioner på bordet og henter gigantiske headlinere, er det åpenbart at det ligger økonomiske motiver i bunnen. Det har aldri vært vår motivasjon, selv om vi også må drive på en måte som gjør at det går rundt, sier han.

- Hvordan gjør dere det?

- Vi har lagt stein på stein og vokst sakte. Det er åpenbart at det gir oss en stabilitet som en del andre festivaler kanskje mangler. Vi har gått i pluss stort sett hvert år og tåler en regnværsdag som i dag, hvor vi nok mister et par millioner i inntekter.

Lokal forankring

De siste årene har festivalen vært så godt som utsolgt, og i år var tredagerspassene revet vekk flere måneder før festivalen åpnet.

- Vi har forsøkt å holde på idealismen som drev oss da vi begynte og forsøker å ha en musikalsk profil som gjør det til en spennende festival. I tillegg har vi fått veldig god forankring i Tønsberg og Vestfold, som gjør at veldig mange gjerne kjøper festivalpass før vi i det hele tatt har sluppet artister, sier Rød.

Hentet fra: dagbladet.no

Svein Solum

Ashley (9) sjarmerte kjempen i senk

LITEN FAN: Cheick Kongo ble flau da en ung fan fortalte ham akkurat hvor godt hun liker ham.

Tungvektsfighteren Cheick Kongo er først og fremst kjent for sin slagkraft inne i UFCs åttekantede bur.

På torsdagens pressekonferanse i forkant av UFC 149 viste franskmannen en litt mykere side av seg selv.

Som vanlig åpnet UFC-president Dana White for spørsmål fra fansen, da pressen var ferdig med å stille sine spørsmål.

- Kan jeg bo hos deg?
Rett før avslutningen på pressekonferansen, høres en lys stemme over høyttaleranlegget.

- Hei, mister Dana. Jeg har et spørsmål til Cheick, sier ni år gamle Ashley.

Dana White fikk tydeligvis ikke med seg at spørsmålet var til den franske fighteren og spør så hva hun lurer på.

- Jeg har et spørsmål til Cheick, gjentar hun, og en litt brydd UFC-president må konstatere at det ikke handlet om ham denne gangen.

Den ni år gamle jenta sitter sammen med sin mor og far – alle kledt i Cheick Kongo-t-skjorte. Så spør hun:

- Hvis du skal gå kamp i Frankrike, hvem ville du møtt. Og kan jeg bo hos deg?

- Jeg elsker deg
Publikum og pressen ler, mens en litt brydd Kongo tar opp mikrofonen og svarer:

- Jeg tar deg med hvor enn jeg går. Uten tvil.

Den unge og ivrige supporteren forteller så at hun elsker Kongo og får selvsagt samme beskjed tilbake fra den sympatiske franskmannen.

- Se så sjenert Cheick er. Du knuste den store mannen, kjære. Bra jobbet, sier Dana White.

Cheick Kongo møter Shawn Jordan natt til søndag, på stevnet som headlines av storkampen i bantamvektklassen mellom brasilianske Renan Barao og Urijah Faber.

Her er hele hovedkortet:

Bantamvekt: Urijah Faber vs Renan Barao

Mellomvekt: Hector Lombard vs Tim Boetsch

Tungvekt: Cheick Kongo vs Shawn Jordan

Weltervekt: Brian Ebersole vs James Head

Weltervekt: Chris Clements vs Matt Riddle

Hentet fra: nettavisen.no

Svein Solum

Jessica unnslapp skyteepisode med minutter i juni – ble drept under skytingen i Colorado

DREPT: Jessica Ghawi er en av de drepte etter skyteepisoden i Aurora, Colorado. Foto: Newsteam / NTB Scanpix(Dagbladet): Tidligere i år unnslapp Jessica Ghawi en dramatisk skyteepisode på kjøpesenteret Eaton Center i Toronto i Canada. I natt ble hun skutt og drept da en mann kledd i skuddsikker vest og gassmaske drepte minst 12 mennesker og skadet 50 under midnattspremieren av den nye Batman-filmen.

- Jeg hadde aldri trodd at jeg måtte tvinge en fyr til å se midtnattspremieren av The dark knight rises med meg, tvitret Jessica like før hun skulle på kino i går.

Det var lørdag 2. juni at en ble drept og sju skadd da mann begynte å skyte på et spisested på et av Torontos største kjøpesentre. Jessica skulle kun en liten tur på senteret for å handle og spise sushi.

- Jeg ble vist hvor skjørt livet er på lørdag. Jeg så terroren i tilskuernes ansikter. Jeg så ofrene for meningsløs kriminalitet. Jeg så livene bli forandret. Jeg ble påminnet at vi ikke vet når eller hvor vår til på jorda vil ende. Når eller hvor vi vil trekke vårt siste åndedrag. For en mann, ble det midt i et travelt serveringssted lørdag kveld, skrev Jessica på sin blogg, kun dager etter skyteepisoden.

Fikk en rar følelse

På bloggen skriver Jessica om hvordan små tilfeldigheter førte til at hun ikke var i i området hvor alle spisestedene var, men utenfor, da mannen begynte å skyte.

Klokka 18.20 ombestemte hun seg og kjøpte en hamburger i stedet for sushi. Idet hun hadde betalt fikk Jessica er rar følelse og bestemte seg for å gå ut av senteret. 18.23 ble de første skuddene avfyrt.

- Det var ikke en sånn rar følelse du får når du har brukt penger du ikke burde brukt. Det var en nesten panikkaktig følelse som ga meg en følelse av at noe manglet, skrev hun på bloggen.

Tre dager etter hendelsen skriver hun at hun ikke blir kvitt den rare følelsen i brystet.

Tvitret rett før filmen begynte

- Denne tomme, nesten kvalmende følelsen går ikke vekk. I merket denne følelsen når jeg var på Eaton Center i Toronto bare sekunder før noen åpnet ild i matområdet. En merkelig følelse som fikk meg til å gå ut og, uten at jeg visste det, gå i sikkerhet. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan en rar følelse reddet meg fra å havne midt i en dødlig skyteepisode.

- Jeg går gjennom det jeg så gang på gang i tankene. Jeg håper ofrene blir helt friske igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne bli kvitt denne rare følelsen i brystet. Følelsen som minner meg på hvor velsignet jeg er. Den samme følelsen som fikk meg til å forlate Eaton Center. Følelsen som kan ha reddet livet mitt.

Timer før midtnattspremieren på den mye omtalte «The dark knight rises» skrev Jessica om sine planer om å dra på kino.

- Filmen starter ikke før om 20 minutter, skrev hun til en venn rett før filmen startet.

Jessica var opprinnelig fra Texas og var en lovende sportsreporter, og var blant annet veldig opptatt av ishockey.

Hentet fra: dagbladet.no

Svein Solum